Det er godt mulig at det alltid har vært forholdsvis store penger i fotball. Det er mulig at jeg romantiserer fortida når jeg føler at det først er de siste ti til fem årene at pengemakta har festet grepet for alvor om fotballen. Jeg vet ikke. Jeg er ikke så gammel, og jeg har ikke vært fotballinteressert lenger enn siden EM i 1992. Det finnes riktignok visse indikatorer på at jeg vet hva jeg snakker om.
Etter opprettelsen av Premier League var det kanskje tydelig å se at det ville komme mer penger inn i gamet. Men vi (jeg og alle jeg kjente) var for begeistret; Premier League av 1992/1993 ble en vanvittig jevn affære, med United som vinnere med ti poeng, og fra nedrykksplass til sjetteplass skilte bare ti poeng. Sesongen etter husker jeg best av alt for famøse Swindons begredelige innsats. Fjørtofts måltørke. Kilclines hestehale. 100 innslupne mål, og det til tider utrolige keeperspillet til Nicky Hammond, John Sheffield og Fraser Digby. For å sitere fra Swindon Town FCs egen historieseksjon:
Jeg husker da Chris Sutton var Englands dyreste spiller, da han gikk til Blackburn for en rekordsum på fem millioner pund. Jeg husker også da Blackburn tapte på Guldbergaunet på Steinkjer for et sammensatt nord-trøndersk lag, og da unge Sutton like etter trasket inn på en kiosk og kjøpte sjokolade for rundt 400 kroner.Swindon fans accepted their fate with good humour. If opposition fans chanted “Going down Going down,” then Town's faithful would reply with “so are we so are we”.
Jeg husker engelske tippekamper på norsk riks-tv.
Jeg husker gleden over at Andy Cole ble kjøpt til Manchester United fra Newcastle, og jeg husker også at jeg forholdt meg litt skeptisk til kjøpesummen, en ny rekordsum – seks millioner pund. (I ettertid har jeg hørt rykter om at hr. Andrew Cole i sin tid var like ved å prøvespille for en liten fotballklubb i Tromsø, så min skepsis var nok berettiget
). Jeg følte meg ganske sikker på at United ikke trengte å kjøpe Cole, ihvertfall ikke for så mye penger, alldentid Mark Hughes fortsatt hadde evnen til å sette inn mål, og han var allerede i klubben. Brian McClair var der også, og den unge og lovende Paul Scholes. For ikke å snakke om Legenden over alle legender: Eric Cantona. Cole-overgangen var det første steget på veien til min tilværelse som ikke-unitedsupporter.Det var imidlertid ikke så tydelig at det skulle bli det første steget. Denne sesongen kjempet United en innbitt kamp mot Blackburn Rovers, et mangehodet troll som var en slags tidlig variant av dagens Chelsea. Med Jack Walker som pengesterk bakmann, ble det handlet inn i hytt og pine. Shearer og Ripley kom i 92, Warhurst, Pearce, Flowers, Le Saux og Berg kom i 93, og Sutton kom som nevnt i 94. Alt-i-alt 15,55 millioner pund. (Det fortoner seg for meg som noe av et paradoks at den glimrende Jason Wilcox, som var et eget produkt, aldri virkelig fikk sjansen til å vise det fulle potensialet sitt). Et Blackburn med Shearer, Sutton, Batty og Le Saux fortonet seg nok like sympatisk for unitedfansen som et United med Hughes, Cantona, Keane og Ince andre veien. Blackburn skulle ikke få kjøpe seg et mesterskap. De kunne ikke kjøpe seg til seier. Dette var jo fotball, et spill med menn, med og om baller. Ikke noe for blek-grå engelske dresskledde godseiere hvis jaktmarker var styrerom med tykke vegg-til-vegg-tepper og feite møbler i utrydningstruede tresorter og død dagros. Aldri.
Men slik gikk det ei. Jeg kan fortsatt se for meg Colin Hendries hands mot Aston Villa, en som fikk gå ubemerket hen fra dommerens side, en som stoppet det som så ut til å være en god avslutning. Jeg husker frustrasjonen over Uniteds manglende evne til å slå West Ham i siste kamp. Blackburn hadde vunnet trofeet. Blackburn hadde kjøpt trofeet. Og United, som – sett i ettertid – hadde brukt bare ca. tre millioner pund mindre enn Blackburn over en treårsperiode, hadde kjempet tappert, men måttet gi opp for overmakta. Dette var pengenes dag i engelsk fotball, det vi følte som vendepunktet. Glem Heysel, glem Hillsborough, glem bestikkelser. Glem Toni Schumacher, glem Hand of God. Dette var dagen da fotballen virkelig mistet uskylden. Og dermed så jeg meg, og sikkert mange andre seg, blinde for at det ikke bare var Blackburn som kunne tenkes å kjøpe seg til en tittel. Derfor ble bare følelsene mine for Manchester United desto sterkere. Noen måtte stå opp og kjempe mot pengekreftene som truet det vakre spillet. Og med Uniteds produksjon av en gylden årgang; Neville-brødrene, Scholes, Beckham, de allerede etablerte Giggs og Sharpe, og senere enda flere gode egenrpoduserte spillere, så var dette et inntrykk som forsterket seg i meg.
Da gikk det slik med mine følelser for United som det måtte. Da United vant sin fantastiske Treble i 99 var jeg allerede på vei ned. Yorke hadde kommet for 12,6 millioner pund. Stam for 10,5. Egenproduserte talenter som Curtis og Brown fikk vise seg fram, men ikke stort mer. Fokuset på økonomi og butikk økte stadig mer. United var blitt en aktør i finansavisene like mye som sportsavisene. Noe var galt. Dette var ikke det United jeg hadde lært meg å elske, dvs, kanskje ordet burde være “lurt” heller enn “lært”? Champions League-finalen var en fantastisk opplevelse, ettersom jeg så den sammen med noen venner. To nøytrale, én annen Unitedsupporter og en Bayern München-supporter (ja, de finnes faktisk). Jeg husker tiden fra førstemålet til ca. nitti minutter som grusom og tyngende. Man måtte forberede seg på å være en god taper. Tilogmed (nåværende Sir) Alex Ferguson hadde begynt å forberede tapertalen. De to målene som skulle komme snudde hele opplevelsen til noe helt fantastisk. Stakkars George Best som dro fra stadion like før slutt. Stakkars.
Så, dette er nå tross alt et forum for Glimt. Så hvordan relaterer dette? Da vil jeg trekke fram Bjørn Lunds kommentar. “Det er mot slike krøsuser Bodø/Glimt kjemper!” Glimt kjemper såvisst ikke mot Blackburn av 94/95, mot Manchester United, eller mot Chelsea ti år etter Blackburn. Den historien gjentar seg som en parodi. Glimt kjemper mot langt mindre troll, men er tross alt langt mindre. Lillestrøms 16 millioners underskudd er bare én tidel av hva Tottenham Hotspurs brukte til innkjøp i perioden 92-95, likevel kan ikke Glimt være i nærheten av å hevde seg. La meg så romantisere litt. Slike krøsuser kjemper Bodø/Glimt mot. Likevel er det bare en sesong siden Glimt tok sølvet. Og Glimt berget tross alt plassen (om enn med minst mulig margin) i fjor.
Vi må ikke se oss blinde på verdien av penger. Penger kan kjøpe kompetanse, men kompetanse må likevel skapes. Dyktighet er et resultat av kompetanse og innsats. Man trenger ikke nødvendigvis være verken rik eller talentfull eller på annet vis begavet for å skape noe, den viktigste byggesteinen er vilje. Når det er sagt: klart det hjelper å ha penger, og hvis man i tillegg vet hvordan man skal bruke dem, så har man en vinnerkupong. Men så hva om man tjener gevinsten istedetfor å vinne den?
Det er nok slik i alle idretter, og kanskje i alle sammenhenger der man har en slags rangering, at man har underdogs mot overmakta. Og jeg innrømmer glatt at jeg er svak for underdogs. Men en slik situasjon kan man trekke ganske mye positivt ut av. Man kan for eksempel bygge seg en identitet. Ikke en slags arrogant reversert nedlatende holdning, et antisnobberi og pretensiøst asketisk luftslott av overdreven tro på egne evner (slik det vel faktisk kan tenkes å ha foregått i Glimt til tider), men en jordnær forståelse for hva man kan få til med små midler og stor vilje. Jordnær er nok stikkordet.
I stedet for å være den slipskledte megleren som spekulerer i valutakurser, kan Glimt være den stillfarne og grundige, som leter fram det uslepne og slitte, og som helt fra grunnen av bygger det opp og sliper det til noe som virkelig skinner. Som gjør de riktige tingene, men likevel tør å feile, tør ta en sjanse, med vilje og lidenskap, og som lever for både spillet og prosessen, som lever for både fotballens frontstage og backstage, for å si det med Goffman. Det er såvisst ikke enkelt, og det er lett å falle, selv om fallhøyden ikke er særlig stor.
Jeg har liten tro på at toppfotballen vil endre seg til å være det jeg vil den skal være. Men ekte spilleglede kan man alltids finne på løkker og grusbaner rundt i det ganske land, der 14 lilleputter løper som gale etter ballen uten tanke for vær, vind eller andre omgivelser. Like lite som toppfotballen vil endre seg, vil fotballen dø så lenge folk tror på Fotballens Virkelige Vesen. Så lenge man spiller fotball fordi det er gøy, og ikke fordi det kan gi økonomisk fortjeneste, så lever fotballen, den puster, den ånder, i alle binger og grønne lunger, i slum og i gater, såvel som i store stadia. Så lenge bydelsutvalg i villastrøk i Byåsen i Trondheim ikke får tvinge gjennom vedtak om at barn ikke får spille fotball i nærheten. Så lenge Manchester Uniteds supportere, selv om United i dag ikke er et mønsterbruk, tør stå opp mot oppkjøp utenfra.
Jeg romantiserer mye. Jeg ER en gutteromsromantiker i så måte. Jeg har trua på det vakre i spillet, at det ikke egentlig handler om å vinne, men det handler om lyden av stillheten akkurat idet ballen flyr gjennom planet som dannes av målstolpene og målstreken. Det handler om følelsen av nettsus og kremmerhus. Det handler om de få gangene du VET – idet ballen forlater foten – at den kommer til å gå i mål, treffe tverliggeren, treffe stolpen, tvinge keeperen til ei tv-redning. Det er dét spillet bør handle om, og hvis vi husker det, så husker vi også at fotball er et spill 11 mot 11 mot dommeren. Som Egil Olsen sier det, hvis enkeltkamper ligger til grunn, så kan Stålkam slå Brasil. Hvis enkeltkamper ligger til grunn, så kan Glimt slå Chelsea. Og om så ikke skulle skje, om Chelsea skulle knuse Glimt i 100 av 100 kamper – så kan vi fortsatt være stolte av å være på spillets side. Det vil være noe vi aldri vil kunne kjøpe. Stoltheten over å være ekte fotballsupportere.
