* Treningene i vinter holdt ikke samme nivå
Det er åpenbart at Glimts treninger i vinter ikke holdt samme høye standard som foran fjorårssesongen. Det igjen kan skyldes at spillerne ikke maktet å holde det samme trøkket som foran sølvsesongen - og at trenerteamet ikke klarte å gripe fatt i sakene.
* Spillerne er frustrerte fordi de får for lite å si
I fjor brukte trenerteamet spillergruppen aktivt i forbindelse med taktiske disposisjoner. I år har trenerne valgt en annen modell hvor de snakker mer med hver enkelt, og det har gitt spillergruppa grunn til å tro at de ikke lenger har så mye de skal ha sagt.
* Spillerne syter på hverandre
Se på Cato Hansen: Hver gang han er involvert i en feil - en feil som like gjerne kan være hans egen - skylder han på en eller flere medspillere i krasse ordelag.
Se på Runar på Viking stadion: Han skjelte ut flere medspillere flere ganger mens han i fjor ville løpt rævva av seg for å jobbe inn situasjonen.
Se Fredrik Kjølner i Avisa Nordland:
– Hva skjedde?
– Du får spørre han bakerste. Et innlegg han skal ta for å si det mildt, sa Kjølner tørt og siktet til Tor-Egil Horn.
Se Øystein Gåre samme sted:
– Hvorfor?
– Det får du spørre dem om, svarte Gåre og pekte på sine spillere.
Hvordan snu?
Selve premiespørsmålet...
Og premiesvaret må bli at Glimt må ta en skikkelig, ærlig runde på kammerset, snakke ut om alt som ligger der - og det er dessverre mye - og forsøke å finne tilbake gløden fra i fjor. Det er alles ansvar at situasjonen er så vanskelig som den er blitt, men vissheten om at de har prestert utrolig bra bare for kort tid siden må jo gi dem berettiget håp om at det går an å snu trenden.
