En supporters beretning fra nedrykkskampen 2009

Rent supporterrelaterte saker!

Moderators: Sulliken, Larsen

Post Reply
dalers
Posts: 8254
Joined: Sun May 09, 2004 1:35 pm
Location: dengulehorde.no

En supporters beretning fra nedrykkskampen 2009

Post by dalers »

Denne beskrivelsen fra siste søndagen i oktober 2009 sett fra en supporters ståsted deler jeg nå med lesere av glimtforumet. Den skulle egentlig vært publisert i siste "Glimt fra Glimt", men der kom den ikke med. Håper dere får en god lesning, selv om dagen ikke var så minnerik.
Avventende drømmedag eller det komplette mareritt?


Søndag 25.oktober. Stabæk - Glimt. Skal denne dagen bli dagen vi rykket ned igjen? Eller skal den gi oss fornyet håp og tynnslitt tillit til de gulkledde? Jeg velger å stå opp av sengen framfor å ligge og vri meg. Det er bare 9 timer igjen til Stabæk–Glimt.


Runar har sagt han tar ett år til. Pavel gjør det samme. Stig prøver, men Glimt er treg med å svare han. Skulle ikke Adeccoligaen bli en ny, frisk start for både spillere og supportere? Men vi er der ikke enda. Selv om vår kaptein gikk langt i å antyde det etter 3-0 tapet mot Godset på Marienlyst. Vi er det ikke enda. Først er det Stabæk–Glimt.


Inne på glimt.no er det ikke Kåre som uttaler seg om kampen. I de aller siste intervjuene har han gått fra at kampene ikke behøver vinnes til at de absolutt må vinnes. Og så må folk støtte opp om laget sitt. En forslitt sannhet kanskje? Men sannhetsgehalten i utsagnet blir ikke mindre av den grunn. Denne gangen er det Bent-Inge Johnsen som snakker. Og det er betryggende å ikke høre at de har hatt en god treningsuke bak seg. Likevel føler jeg meg ikke trygg. Det er snakk om Godset-Viking, FFK-Molde. Men først og fremst er det Stabæk–Glimt.


I bilen på tur til kampen sitter to spente Glimtsupportere. Praten dem i mellom kan oppsummeres med: ”Hvis? Hva om? Det hadde vært så deilig. Det skal jo ikke mer til enn at…”. Teoriene er ikke så mange. Glimt må vinne og Fredrikstad og Godset må tape. Den største utfordringen står antakelig Glimt selv for kommer vi fram til. Ingenting i høst har gitt oss noe særlig med håp om borteseier mot Stabæk i en viktig kamp.


Telenor Arena. Det er en ro som har senket seg. Vi kan ikke gjøre annet enn å gi jernet. Gå ned med flagget til topps om ikke annet. Det var noe vi ikke gjorde i 2005 borte mot Lyn i siste kamp. Kan det skje nå? Jeg har vært sterkere i troen før tidligere oppgjør denne sesongen. ”Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten”. Noe liknende føler jeg nå. Og med kjærligheten til Glimt kommer oppofrelsen og viljen til innsats? Det er lov å håpe i hvert fall…


Når vi vel inne i hallen så ser vi at Edvartsen er dommer. Noen spekulerer i at vi kanskje får et billig straffespark for holding i denne kampen. Stemningen blant de tilreisende supporterne er god og løssluppen. Ingenting tyder på at dette er en skjebnekamp. Kampen er i gang og en ser fort at heller ikke på Glimtspillerne kan en se at dette er en skjebnekamp. Vil en del, men får nesten ingenting til. Den største spenningen får vi når hver gang det plinges i hallen og resultatene fra de andre kampene kommer opp. Godset-Viking 0-1. Vill jubel!


Til pause ligger vi selvfølgelig under. Siste spark på ballen gikk fra frispark og rett inn i mål. Det er en meget fortjent ledelse. Ved starten av andreomgang mobiliseres det litt ekstra – på tribunen. Men etter hvert sniker resignasjonen og galgenhumoren seg inn.

”Æ ber og æ ber, men det e nu æ får igjen førr at æ ikke trur på den der Guden” kommer det fra en supporterjente.

”Derek vokter forrommet, men truer ikke akkurat bakrommet” kommer det fra en annen.


2-0 og vi skjønner hvor det bærer hen. Godset vinner, men Fredrikstad ligger under. Vi greier ikke å avgjøre det selv. Hvor er Stig Johansen når vi trenger mål?

”Få inn han Stig hvis det skal bli mål nå!”

”Er ikke han skadet?”

”Det spiller ingen rolle. Trill han inn! Det blir uansett bedre enn dette.”


Kampen blåses av. Vi er rykket ned. Helt med egen hjelp og for egen maskin. Fredrikstad tapte. Vi kunne vært ett poeng bak dem. Nå er vi fortsatt fire med en kamp igjen. Men vi skapte en sjanse i løpet av 90 minutter. Slikt holder ikke hvis du skal spille i Tippeligaen. Men hvor er skuffelsen? Ingen er skikkelig forbannet. Var dette noe vi bare ventet på?


For ett år siden stod jeg på Lerkendal og var så stolt så stolt over fjerdeplassen og at vi hadde ydmyket RBK i egen lekegrind. Ett år etterpå forbereder jeg meg på å se Glimt spille mot Ranheim. Det vi vet med sikkerhet i Bodø er at etter et flott fotballår ender det med katastrofe. Hver eneste gang.


Men blir Adecco så ille? Kan det ikke bli forfriskende å se Anders Karlsen, Anders Konradsen og Stefan Johansen briljere og samspille på Glimt? Vi trenger nye helter nå. For oss som har fulgt med Glimt noen år skal det bli godt å få glede seg over Nye Glimt. Det er håp for framtida. Om ikke denne høsten ble gul så kommer det alltid flere sesonger hvor vi skal høste fruktene.


Som min medsupporter sa det på tur hjem fra denne kampen siste søndagen i oktober:

”Alt det vi liker med fotballen; flotte gjennombruddspasninger, finspill, scoringer og jubelbrus, det får vi antakelig mye mer av i Adeccoligaen”. Og jeg merker at jeg gleder meg allerede.
Football is about glory, it is about doing things in style and with a flourish, about going out and beating the lot, not waiting for them to die of boredom
Danny Blanchflower, Tottenham 1954-64
Post Reply